September-dager så klare som fugleøynemyrer hvor tranebæra dugger matt om kveldennår stjernene slår sine sølvspik i stillheten. Alt er fred og fredløshet;det ligger en marsjordre forsegletunder treets krøklete røtterdjupt i bergrevner og raumold. Og løfter du blikketfra stien gjennom blåbærlyng over høgda,da renner øyenhulene dine fulleav blå-blått ved himmelrendene: En vill lengsel stryker stille gjennom …
